Småfuglene på juleneket
Melodien er komponert av Camilla Wergeland Vidøe (1842–1900) som var niese av Henrik Wergeland, datter av systra Augusta. Den muntre melodien passar kan hende best til versa som er lagt i munnen på sisikken og spurven. Ved framføring kan det høve godt å dele diktet inn i forteljing og replikkar og veksle mellom song og opplesing.
Hvor grønn er
skogen i Solør! Der,
der synger ikke småfuglene
mer.
Ti bondens sukk har dem rent
forstemt;
og fogdens dombjeller har dem skremt.
De klinger over den tyste
mo.
Dog siste julekveld sang der to:
«Kom, lille sisikk!
Følg med! Følg med!
Et herlig julekveldsmål
jeg vet.
En fattig husmann bak skogen
bor;
han gir oss et nek i år som i fjor.
Han eier kun tre, dog gir
han oss ett.
For Jesu skyld, så gjør han det.
Å, hør du
småsisikk, stur ei så;
men følg med din
fetter, spurven grå!
Jeg kaller meg grå,
skjønt jeg er gul;
ti jeg har pyntet meg nå til
jul.
Det fyker høyt over
bondens tak;
i neket setter vi oss i mak.
Vi sitter til ørene
opp i mat.
Julen gjør også småfuglen glad.
Vi fyller kroen med
julebrød:
for oss er også den frelser født.»
Så fløy de
søskenbarn avsted.
Om julekvelden er lykken med.
Forbi en skjære de
heldig slapp,
der vippet på en værhanes knapp.
Seg katten listet på
låvebro;
han skottet lystent opp til de to.
Men sulten gjør både
døv og blind;
de styrtet seg i neket inn.
Der satt så lunt de i
sno og sne;
kun høyest stjerne dem kunne se.
Der satt de trygt på
den høye stang;
den julenatt ble dem ei for lang.
Der satt de begge til
messetid.
Da klokkene ringte, så fløy de dit.
De satte seg på det
høyeste spir;
der sto en hane av guld til sir.
De satte seg på den
hane av guld;
der så de himmelen av engler full.
De hørte en av de
engler kvad:
«glem aldri, barnet mitt, takk for mat!»
Da slo det hardt dem, at det
var glemt,
at slikt er ille, om enn fornemt.
«Vi byr da skjæren
og katten tross:
vi må tilbake og takke for oss.»
De traff den husmann i
bitter gråt:
«Nå vet jeg ikke min arme råd.
Til nyttår kommer den
fogd så slem.
Han plyndrer fra meg mitt lille hjem.»
Slikt tyktes de småfugler
alt for svært.
De sukket til Gud for sin gode vert.
«Å, Gud vil
visstnok i nåde se
til deg, som ga oss ett nek av tre!»
«For Jesu skyld du lot
oss det få.
Vi er også Guds barn, skjønt
små.»
«Vi kommer nå
for å takke for mat:
Gud gjøre god fattigmanns
hjerte glad!»
De småfugler fløy
til det tomme nek;
knapt komne dit, de av glede skrek.
«Her er et herlig
mirakel skjedd.
La komme nå fogd og skriver med!»
«For hvert et korn er
en tung dukat
fra strået skutt i den hellige nat.»
«Det er vel tusen, ja
tusen og ti.
Med mindre er vel din sorg forbi.»
Den gamle skjære på
taket skrek:
«Godhjertes åker bær gyldne nek.
Men gid det guld, den fogd
skal få,
må bli til bare agner og strå!»
Nei, arge skjære, gid
det blir korn!
Og bondens korn guld, som tilforn!
Dette diktet er ofte forkorta og forenkla – her trykkjer vi originalteksta med modernisert rettskriving. Slik ser vi at barnediktet frå 1840 var ein del av kampen mot sosial urettferd og utbytting.