wergelandssanger.no - nye toner, gamle dikt

Småfuglene på juleneket

Småfuglene på juleneket, Camilla Wergeland (Vidø) - last ned nota
Lytt til data-generert lydfil
Småfuglene på juleneket

Melodien er komponert av Camilla Wergeland Vidøe (1842–1900) som var niese av Henrik Wergeland, datter av systra Augusta. Den muntre melodien passar kan hende best til versa som er lagt i munnen på sisikken og spurven. Ved framføring kan det høve godt å dele diktet inn i forteljing og replikkar og veksle mellom song og opplesing.

Hvor grønn er skogen i Solør! Der,
der synger ikke småfuglene mer.

Ti bondens sukk har dem rent forstemt;
og fogdens dombjeller har dem skremt.

De klinger over den tyste mo.
Dog siste julekveld sang der to:

«Kom, lille sisikk! Følg med! Følg med!
Et herlig julekveldsmål jeg vet.

En fattig husmann bak skogen bor;
han gir oss et nek i år som i fjor.

Han eier kun tre, dog gir han oss ett.
For Jesu skyld, så gjør han det.

Å, hør du småsisikk, stur ei så;
men følg med din fetter, spurven grå!

Jeg kaller meg grå, skjønt jeg er gul;
ti jeg har pyntet meg nå til jul.

Det fyker høyt over bondens tak;
i neket setter vi oss i mak.

Vi sitter til ørene opp i mat.
Julen gjør også småfuglen glad.

Vi fyller kroen med julebrød:
for oss er også den frelser født.»

Så fløy de søskenbarn avsted.
Om julekvelden er lykken med.

Forbi en skjære de heldig slapp,
der vippet på en værhanes knapp.

Seg katten listet på låvebro;
han skottet lystent opp til de to.

Men sulten gjør både døv og blind;
de styrtet seg i neket inn.

Der satt så lunt de i sno og sne;
kun høyest stjerne dem kunne se.

Der satt de trygt på den høye stang;
den julenatt ble dem ei for lang.

Der satt de begge til messetid.
Da klokkene ringte, så fløy de dit.

De satte seg på det høyeste spir;
der sto en hane av guld til sir.

De satte seg på den hane av guld;
der så de himmelen av engler full.

De hørte en av de engler kvad:
«glem aldri, barnet mitt, takk for mat!»

Da slo det hardt dem, at det var glemt,
at slikt er ille, om enn fornemt.

«Vi byr da skjæren og katten tross:
vi må tilbake og takke for oss.»

De traff den husmann i bitter gråt:
«Nå vet jeg ikke min arme råd.

Til nyttår kommer den fogd så slem.
Han plyndrer fra meg mitt lille hjem.»

Slikt tyktes de småfugler alt for svært.
De sukket til Gud for sin gode vert.

«Å, Gud vil visstnok i nåde se
til deg, som ga oss ett nek av tre!»

«For Jesu skyld du lot oss det få.
Vi er også Guds barn, skjønt små.»

«Vi kommer nå for å takke for mat:
Gud gjøre god fattigmanns hjerte glad!»

De småfugler fløy til det tomme nek;
knapt komne dit, de av glede skrek.

«Her er et herlig mirakel skjedd.
La komme nå fogd og skriver med!»

«For hvert et korn er en tung dukat
fra strået skutt i den hellige nat.»

«Det er vel tusen, ja tusen og ti.
Med mindre er vel din sorg forbi.»

Den gamle skjære på taket skrek:
«Godhjertes åker bær gyldne nek.

Men gid det guld, den fogd skal få,
må bli til bare agner og strå!»

Nei, arge skjære, gid det blir korn!
Og bondens korn guld, som tilforn!

Dette diktet er ofte forkorta og forenkla – her trykkjer vi originalteksta med modernisert rettskriving. Slik ser vi at barnediktet frå 1840 var ein del av kampen mot sosial urettferd og utbytting.