Renlighet eller Linerlen

Bekken går i engen,
bekken godt seg morer nok.
Springer over rot og stokk,
og over høye stener.

Bekken ler bak grener,
hør den ler i gresset godt.
Alt hva der er sort og grått
kan bekken ikke like.

Liten bekk vil gnide
stenens stygge ansikt hvitt,
vasker den så jevn og tidt
med bølgene som glider.

Ren den blir med tiden,
om den ikke kan bli hvit.
Den gang stenen trillet dit,
da var den sort og muldet.

Nå er den som gullet.
Ren som gull jeg også blir,
blott du, lille bekk, meg gir
i hånden kun en dråpe.

Jeg kan lenge rope,
bekken gjør dog ikke stopp,
løfter ei en dråpe opp
og øser meg i hånden.

Men på siljevånden,
voksende på bekkens bredd,
hopper liten erle ned
og dypper hele vingen.

Hjelp deg selv, er tingen!
Det har jeg av fuglen lært.
Bekken har meg vann forært,
men selv jeg må nok ta det.

Nå kan fuglen jage
rundt i himmelen med lyst.
Se, hvor strålende dens bryst
de friske vinger fører.

Jeg som den vil gjøre.
Hånden vil jeg dyppe ned,
vaske den og ansikt med,
så det tar ingen ende.

Så tør jeg det vende
freidig dit hvor fuglen flyr,
se, om ei blant himlens sky'r
jeg kan små engler kjenne.

Milde blikk de sender,
når de ser at jeg er ren,
som den klare edelsten
som kan i mørket brenne.

• Framsida