wergelandssanger.no - nye toner, gamle dikt

Lat-Hans

Lat-Hans, Norsk folketone - last ned nota
Lytt til data-generert lydfil
Lat-Hans

Det guld er tilvisse ei meget å rose,
som drypper ei kobber i armodens pose.

Men, Lat-Hans! I dag får du ikke en skilling;
ti lediggang, ser jeg, er all din bestilling.

Og dovenskaps tiggen i gavmildhets hele
vil ei den alene, men nøden bestjele.

Men hør, hva jeg sier! Det gavner tilvisse
deg mere, min gutt, enn en dalers almisse.

Dog merker du først, at du hjelpen forsaker,
hvis rådet du kun gjennom ørene jager.

Den sult må arbeide, som lyster å ete.
Den armod må spinne, som vil seg beklede.

Det brød, jeg vil spise, det må jeg vel hente.
Ti førenn det flyver til meg, må jeg vente.

Gud giver hver fugl nok dens frø til å ete;
men ikke han kaster det hen i dens rede.

Og det er en regel, du vel bør få vite:
Hvo kjernen vil spise, må nøtten først bite.

Og glem ei, at, hviler en fattigmands hender,
da hviler med rette vel også hans tenner.

Hvor griner du, Lat-Hans, som arbeide hater;
men flittighet ler, som i svette seg bader.

Og den, som vil dovne seg uken til ende,
vil Gud ingen Sabbat derovenpå sende.

«Godvilje», den smågutt, har, seg til en ære,
opptrukket det vognlass, «Drog Rise» lot være.

Den rise var «Doven Drog» — tosken, som undret
seg over, om fjæren ei veide ett hundre.

Ta fatt på ditt verktøy, min gutt, uten votter!
Med hansker på labb fanger katten ei rotter!

Den flittige får vel et hus av en hytte.
God spinnerske ofte sitt linned kan bytte.

Men lett vil det barn, som ei lærer å virke,
først stjele i nålehus, siden i kirke.

Sin lønn må på hånden arbeideren have.
Ta glad imot lønn, men så glad ei mot gave!

Et håndverk, om enn det er sotet om munnen,
av skinnende guld har sin hjerterot tvunden.

Rent fattig er ingen, ti tiden er penge;
men ikke som disse den gjemmes kan lenge.

Og det er en sannhet, vel bedre enn penge;
«Hvo hjelper seg selv, hjelper Herren, den strenge.»

Og, trykker deg armods elendighet svare,
da lån av deg selv ved å virke og spare!

Et fattigmannsbarn, som gjør treskjeer, kan hende
ei, før det til gjest ber all bygden, vil ende.

Ti flid, som seg gifter med tiden, til smykke
har glede, og barnet, de får seg, er lykke.

Wergeland foreslo sjølv melodien «Ifjor jett'æ Jeita ti djupaste dalom» som fortsatt er brukt til denne teksta. Visse vers er bygd på «Poor Richards Almanack» av Benjamin Franklin.