Det guld er tilvisse ei
meget å rose,
som drypper ei kobber i armodens pose.
Men, Lat-Hans! I dag får
du ikke en skilling;
ti lediggang, ser jeg, er all din
bestilling.
Og dovenskaps tiggen i
gavmildhets hele
vil ei den alene, men nøden bestjele.
Men hør, hva jeg sier!
Det gavner tilvisse
deg mere, min gutt, enn en dalers almisse.
Dog merker du først,
at du hjelpen forsaker,
hvis rådet du kun gjennom ørene
jager.
Den sult må arbeide,
som lyster å ete.
Den armod må spinne, som vil seg
beklede.
Det brød, jeg vil
spise, det må jeg vel hente.
Ti førenn det flyver
til meg, må jeg vente.
Gud giver hver fugl nok dens
frø til å ete;
men ikke han kaster det hen i dens
rede.
Og det er en regel, du vel
bør få vite:
Hvo kjernen vil spise, må nøtten
først bite.
Og glem ei, at, hviler en
fattigmands hender,
da hviler med rette vel også hans
tenner.
Hvor griner du, Lat-Hans, som
arbeide hater;
men flittighet ler, som i svette seg bader.
Og den, som vil dovne seg
uken til ende,
vil Gud ingen Sabbat derovenpå sende.
«Godvilje», den
smågutt, har, seg til en ære,
opptrukket det
vognlass, «Drog Rise» lot være.
Den rise var «Doven
Drog» — tosken, som undret
seg over, om fjæren
ei veide ett hundre.
Ta fatt på ditt
verktøy, min gutt, uten votter!
Med hansker på labb
fanger katten ei rotter!
Den flittige får vel et
hus av en hytte.
God spinnerske ofte sitt linned kan bytte.
Men lett vil det barn,
som ei lærer å virke,
først stjele i nålehus,
siden i kirke.
Sin lønn må på
hånden arbeideren have.
Ta glad imot lønn, men så
glad ei mot gave!
Et håndverk, om enn det
er sotet om munnen,
av skinnende guld har sin hjerterot tvunden.
Rent fattig er ingen, ti
tiden er penge;
men ikke som disse den gjemmes kan lenge.
Og det er en sannhet, vel
bedre enn penge;
«Hvo hjelper seg selv, hjelper Herren, den
strenge.»
Og, trykker deg armods
elendighet svare,
da lån av deg selv ved å virke og
spare!
Et fattigmannsbarn, som gjør
treskjeer, kan hende
ei, før det til gjest ber all bygden,
vil ende.
Ti flid, som seg gifter med
tiden, til smykke
har glede, og barnet, de får seg, er
lykke.
Wergeland foreslo sjølv melodien «Ifjor jett'æ Jeita ti djupaste dalom» som fortsatt er brukt til denne teksta. Visse vers er bygd på «Poor Richards Almanack» av Benjamin Franklin.