Etter tidens leilighet

Stenen i Stefanens panne –
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd,
som vil sikte på en ånd!
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår, hvis blodstrøm flyter!

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden, når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhets venn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som Stefanen mellom stene,
må du stå, om selv alene.

• Framsida